11.09.2012

Hei igjen.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                  

Tenkte jeg bare skulle fortsette litt der jeg slapp sist for å komme frem til der jeg er i dag.

Jeg begynte som sagt med cellegift dagen etter innleggelse på Ahus. Responderte veldig fort og riktig på den så formen kom seg  ganske greit. Jeg har jo hørt om mange som blir dårlige av celleift så jeg var litt engstelig. Men jeg har tålt den kjempebra hele veien. Ikke  blitt kvalm og mistet noe matlyst. Litt galgenhumor må man ha midt oppi en tragisk situasjon man har havnet i, så jeg tenkte og sa til noen rundt meg at det kanskje kunne bli en gratis slankekur på meg mens jeg gikk på cellegift......Har noen kilo for mye så det hadde ikke gjort noe, men det skjedde jo ikke.  Og det kan jeg være glad for i ettertid for det var godt å ha noe å gå på da jeg skulle begynne med stamcelletransplantasjon.

Jeg gikk på 5 cellegiftrunder som består av 4 kurer pr.gang med pause på 10 dager imellom for at kroppen skal få hentet seg inn litt igjen. Imunnforsvaret ble gradvis dårligere så jeg måtte ta litt hensyn til hvor jeg var og hvem jeg var sammen med. Havnet in på Ahus med kjempehøy feber 1 gang i den perioden, men resten av tiden var jeg hjemme hos mine hærlige ungdommer.

Så var det klart for stamcelleoverføring i mai. Kort fortalt hva det er: Jeg ble lagt inn på Rikshospitalet ,fikk en ordentlig høydose med cellegift som skulle drepe dritten som måtte vekk, 2 dager etter tok de ut mine nye "babystamceller" som mest sannsynlige skulle være friske og frøs de ned, noen uker senere fikk jeg en ny høydose med cellegift   før de skulle føre mine nye stamceller tilbake.

Det var en forferdelig tøff tid. Da hadde jeg null imunnforsvar,ikke matlyst.kastet opp alt jeg prøvde å spise,høy feber ,forferdelig slapp og deppa,mistet håret...Havnet på isolat på Ahus og var innlagt ca 3 uker. Savnet barna mine noe forferdelig og hadde tunge dager.

Men jeg kom meg igjennom det og endelig kunne jeg reise hjem. Da var det kos med familie og venner rundt meg igjen. Hadde en grei sommer som formen var bedre enn været ihvertfall. Siden det ikke har   vært så mye sol, så var det jo en sommer som passet ypperlig for meg siden jeg skulle holde meg unna sol pga.cellegiften jeg hadde gått på.  Jeg begynte på noen tabletter etter noen uker som skulle holde ting i sjakk, men det fant de ut på Ahus at de ikke virket på meg. Dritten var på vei til å blusse opp igjen så legen min ringte meg på en fredag og ba meg komme tidlig på mandag for å sette igang med cellegift så fort som mulig. Det ble en helt jævlig helg med en kjempenedtur. Mange timer i en helg med tunge,dumme tanker. Men broren min og jeg reiste dit på mandag vi og fikk mye svar som jeg selvfølgelig ikke fikk med meg på telefon på fredag. Så nå er jeg igang igjen med cellegift.  Har hatt 3 kurer på min første runde og jeg blir ikke syk denne gangen heller :-)

Var på Ahus nå på mandag og fikk en opptur. Blodprøvene viser at kroppen min reagerer akkurat sånn som den skal nå på cellegiften og er igang med å slå det tilbake igjen.Jiiippiiii....den beskjeden trengte jeg virkelig nå :-)  Nå tar vi en blodprøve og en dag om gangen så får alle"hvis'er" bare komme når de kommer. Siden det har roet seg litt ned ,så kan mine  hærlige,dyktige leger og team rundt  meg å Ahus jobbe litt i "ro og mak" for å finne ut neste plan. Det finne flere muligheter har jeg skjønt til å holde sykdommen min i sjakk. Det må bare litt prøving og feiling til før man finner akkurat det som virker for meg :-)                                                                                                                              

4 kommentarer

Turid

11.09.2012 kl.13:48

Du er alle tiders tapre jente! Blid for det meste, men det er i grunnen litt godt å se at du gråter også, det er helse i det å gråte. Paps og jeg tenker på deg hele tiden...

Marianne Peña

11.09.2012 kl.15:00

Du skriver flott bente :-) Lett å forstå . Galgenhumor det er utrolig viktig å ha , det vet jeg selv , det skal gå ann å le av den dritten som rammer oss mennesker . Selv har jeg en muskelsykdom som kommer til å svekke kroppen . Når ? Det vet jeg ikke . Må også sitte og se andre familiemedlemmer slite ,da denne er arvelig :-( men ,men hva kan mann gjøre ? Le , gråte , ja alt går . Hold ut , stå på . Det finnes alltid lys i enden av tunnelen uansett :-) Klemz

Bente Hoen

11.09.2012 kl.21:24

Du er virkelig flink til å skrive det du har opplevd Bente. Jeg må si jeg syns du er utolig sterk. Klart du har tøffe stunder, det skulle bare mangle. Det er jo en alvorlig sykdom du har. Men med familie, gode venner og galgenhumor som du sier så håper jeg at du klarer å ha flest gode dager. Jeg skal i hvertall følge med på bloggen din og heie på deg så godt jeg kan. Detta skal bare gå rette veien.

Morten

11.09.2012 kl.22:48

Du er tøff Bente! Vi heier på deg alle sammen fra Sarpsborg. Vi heier og tenker på deg.

Hanne og Morten

Skriv en ny kommentar

Min hverdag med diagnosen Leukemi/Myelomatose - Benmargskreft.

Min hverdag med diagnosen Leukemi/Myelomatose - Benmargskreft.

44, Nannestad

Jeg er ei dame på 44 år som 1. februar 2012 fikk diagnosen Leukemi/Myelomatose - Benmargskreft. Jeg bor alene sammen med mine to tenåringsbarn Julie 14 år og Edwin 16 år. Jeg jobber til daglig som barneveileder i Midtbygda barnehage i Nannestad men er nå fortiden sykmeldt. Jeg håper at min familie, venner og andre kjente ønsker å følge meg på min blogg og kom gjerne med kommentarer og innspill etterhvert som tiden strider frem.

Kategorier

Arkiv

hits